Morsdagsintervju med Birgit Skarstein
Når vi møter Birgit Skarstein i hjemmet hennes, er det som å komme inn i et varmt, levende og mildt organisert kaos – et kaos hun selv beskriver som hektisk og «litt magisk». På kort tid har livet hennes snudd seg på hodet: baby, bokslipp, flytting, reiser og nye rutiner. Likevel møter hun oss med en rolig energi og et stort smil.
– «Jeg har det veldig fint. Jeg har egentlig forsonet meg med at det er litt kaos. Det er sånn livet er nå – og jeg føler en slags indre ro midt i alt det nye,» sier hun.
Denne roen kom ikke av seg selv.
En ny epoke – og en ny identitet
Tiden etter fødselen beskriver Birgit som et skifte til en helt ny verden.
– «Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Det er mitt første barn, og da vi dro hjem fra sykehuset tenkte jeg: Blir livet noen gang som før? Og svaret er jo nei. Men det føles ikke trist – det føles riktig.»
Hun smiler når hun innrømmer at hun nesten ikke husker livet før Christer.
– «Det er så rart. Det føles som en ny epoke. Alt kretser rundt bleier, babygulp, søvn – eller mangel på det. Og samtidig er jeg så lykkelig.»
Tre ting hun ikke kunne klart seg uten
Med et liv som aldri står stille, har Birgit og familien funnet noen babyprodukter som har vært helt avgjørende den første tiden.
1. Voksi Carry Me
– «Vi visste ikke hvor mye vi kom til å reise. Den baggen har reddet oss. Vi har hatt den med overalt. Som seng, som reiseløsning, som trygg base for det kjæreste vi har: Christer.»
Hun forklarer at Carry Me ikke bare har vært praktisk, men også skapt forutsigbarhet:
– «Uansett hvor vi har vært, har han kjent igjen lukta, plassen, rammene. Det gjør en enorm forskjell når alt rundt ellers er nytt.»
2. Voksi-posene
– «De forskjellige tykkelsene har vært gull. Sommer, høst, vinter – vi har bare byttet etter behov.»
Birgit forteller at det ga henne en trygghet å vite at Christer alltid hadde riktig temperatur:
– «Vi har vært mye ute, og det å slippe å lure på om han er for varm eller for kald … det har lettet skuldrene våre enormt.»
3. Ullposen – AKA Voksi Babyfleece
– «At den er lang, gjør at han kan vokse i den. Han elsker den.»
Den har også vært redningen på kalde morgener og trege trilleturer:
– «Det er noe med den kvaliteten – den puster, den varmer, den kjennes myk. Han sovner så fort han ligger i den. For oss betyr det mye mer enn man skulle tro.»
Drivkraften – før og nå
Som tidligere toppidrettsutøver kjenner Birgit godt til målrettet arbeid og vilje. Nå har denne drivkraften fått et nytt ankerpunkt.
– «Jeg har lyst til å gjøre det beste for barnet mitt. Drivkraften jeg brukte før – til å finne løsninger, tilrettelegge og få ting til å fungere – den har flyttet seg til ham.»
Men hun er også bevisst på at innsats må balanseres:
– «Det er lett å ville fikse alt med en gang, men jeg prøver å vente til jeg faktisk vet hva behovene er. Samtidig lytter jeg til folk med erfaring. Det gjør at livet vårt får en litt mykere start.»
Å leve med en skade – og å velge trygghet
Etter en epiduralfeil som ga henne en ryggmargsskade for 16 år siden, har Birgit en ekstra bevissthet rundt risiko og trygghet.
– «Jeg vet at ting kan skje. Derfor planlegger jeg godt – uten å gå og bekymre meg. Jeg velger bilstol med omtanke, jeg velger utstyr som gir trygghet. Det handler ikke om frykt. Det handler om realisme. Og det er derfor vi har landet på BeSafe.»
For henne handler trygghet ikke bare om produkter og utstyr, men også om trygghet i hverdagen:
– «Jeg må vite at vi kan håndtere situasjoner som oppstår. Når man er forelder, vil man gjøre alt i sin makt – og litt til.»
Om å slippe bitterhet
I boka si skriver Birgit om å ikke bære nag etter feilen som førte til skaden hennes. Når vi spør hvordan hun har klart det, blir det stille et øyeblikk.
– «Å være bitter hjelper ikke. Det tar meg ikke fremover.»
Hun forklarer at hun måtte ta et bevisst valg:
– «Jeg har måttet bruke kreftene mine på å lære meg et nytt liv. På å prøve, feile og finne løsninger som fungerer. Bitterhet tar fokus – og det har jeg ikke plass til. Jeg må prioritere det som bringer meg videre.»
Da flyplassen sa nei
For kort tid siden opplevde Birgit en krevende situasjon på en flyplass – der hun, seks uker etter fødselen, med et ferskt operasjonssår fra keisersnittet og en baby i armene, ble nektet adgang på et fly.
– «Vi hadde bestilt assistanse for lenge siden. Men da vi kom, sa de at de ikke kunne hjelpe likevel. Vi måtte rekke boklanseringen min! Men jeg fikk ikke lov til å komme om bord, og rullestolen kunne de ikke ta med.»
Det oppsto en håpløs situasjon: Christian måtte ta det opprinnelige flyet for å rekke arrangementet der Birgit skulle være hovedpersonen. Samtidig kunne hun selv ikke løfte, bære eller manøvrere alt alene på grunn av operasjonssåret. Likevel ble løsningen at han måtte dra – og at hun ble sittende igjen på flyplassen med en nyfødt baby og uten assistanse.
– «Det var så vondt. Jeg prøvde å beskytte barnet mitt, også fikk jeg ikke til det. Han gråt, jeg gråt. Det var så sårbart.»
Birgit beskriver det som en av de mest utrygge stundene hun har opplevd som mor.
– «Når det rammer meg som voksen, er det én ting. Men når det rammer barnet mitt… da gjør det vondt på en helt annen måte.»
Opplevelsen gjorde henne enda mer klar over hvor avhengige små barn er av oss – og hvor utsatt man kan stå som forelder når systemene som skal hjelpe, svikter.
Et litt lettere spørsmål …
Hvis hun hadde deltatt på Paradise Hotel – ville hun ha sluppet kula?
Birgit ler høyt.
– «Nei, det tror jeg ikke! Jeg hadde blitt for glad i folk. Og jeg holder ord. Det hadde virkelig vært vanskelig.»
Takk for oss
Når intervjuet avrundes, takker Birgit hjertelig for besøket.
– «Tusen takk for at dere kom. Det betyr mye.»
For midt i kaoset, midt i endringene, midt i babylivet og boklanseringene – finner Birgit en ro som smitter. En styrke som inspirerer. Og en morskjærlighet som treffer rett i hjertet.
God morsdag, Birgit. ☀️💛